Kanotur Tverrsjøstallen - Katnosa - Tverrsjøstallen

Da har jeg vært på min første tur med Ally kanoen. Var jaggu meg gøy gitt. Artig å oppleve Nordmarka fra vannsiden. For første gang!

Onsdag 24/5 tok jeg bilen opp til Tverrsjøstallen og satt sammen kanoen der. Var litt spent på om isen hadde gått på vannene, men ingen grunn til bekymring. Samtlige vann var åpne, og isen hadde gått en uke tidligere i følge noen jeg møtte på.

Planen var å komme meg ned til Katnosa. Uten stress. Det fikk bare ta den tiden det tok. Var klar over at det ville bli flere bæringer mellom vannene. Dessuten var jeg i relativt ukjent landskap. Ikke visste jeg helt hvor stiene gikk, og ikke visste jeg hvordan terrenget var. Jeg hadde med hjul til kanoen, en Normarkatralle, som jeg tenkte å bruke på de lengste stiene.

Ok. Første padleetappe over Tverrsjøen gikk fint. Kanoen virket veldig stabil, men litt skummelt var det jo. Vannet var tross alt iskaldt, og forrige gang jeg padlet kano var 27 år siden. Ikke fleip. Men med en ganske dyr flytevest på - og med en tilsynelatende vanntett kano - så følte jeg meg relativt trygg likevel.

Sola skinte og jeg hadde medvind over Tverrsjøen. Bare herlig å flyte nedover. På kartet hadde jeg plottet ut å gå i land ved demningen. Hvilket jeg gjorde. Jeg kunne faktisk padlet et lite stykke til for å komme nærmere stien ned til Skarvvannet. Men samma. Det var bare snakk om ca 100 meter forskjell.

Kanoen ble trillet, og sekk ble bært ned til begynnelsen av stien. Herfra tenkte jeg at videre frakt ville bli "piece of cake". Feil! Stien i begynnelsen var fin, men etterhvert ble den mer og mer myrete og gjørmete - og noen ikke-planlagte kalorier ble svidd av på strekningen. Skjønte etterhvert at kanohjulene måtte av og at bæring av kanoen måtte til. Men alt i orden å svette litt. Er jo tross alt sunt har jeg hørt. Likevel, neste gang kommer jeg til å sjekke ut alternativ rute ned til vannet - hvis det finnes noen. Men nede ved Skarrvannet var jeg "fit for fight" og 100% klar for neste etapper som ventet. Sola skinte og alt var bare fryd og gammen egentlig.

Nordenden av Skarvvannet

Padlinga over vannet gikk fint selvom vinden nå hadde snudd. Men det var snakk om bare lett motvind, maks 3 m/s. Bæringen ned til Buvann gikk også helt fint. Ingen gjørme her. Kanoen valgte jeg å bære over hodet, slik Lars Monsen gjør. Litt kronglete på kronglete stier, men gikk forsåvidt greit. Neste gang jeg drar på alene-kanotur så skal jeg lage en custom bæreanordning - hvis ikke Bergans tenner på ideen min da ;) Vi får se. Foreløpig har de ikke svart på e-mailen jeg sendte de.

Buvann og Pershusvannet var flott. Mektig natur med Pershusfjellet som rager opp. Et Nordmarka jeg aldri har vært i før. Nesten litt "Canadisk", selvom jeg aldri har vært i Canada. Sola skinte og vinden hadde løyet litt. Helt fantastisk å oppleve!

Over Buvann og Pershusvannet

Etterhvert kom jeg ned til demningen ved Pershusvannet. Herfra bar jeg kano og utstyr ned til Finntjern og padlet det korte strekningen over til begynnelsen til stien ned til Aklangen. Finntjern er myrete, spesielt mot Aklangsstien. Har du ikke slagsstøvler så blir du vår på bena. Jeg hadde med slagsstøvler, men dropper det neste gang. Barbeint går jo også, selvom det kan bli kaldt på vårparten.

Demningen ved Pershusvannet

Sørenden av Finntjern

Etappen ned til Aklangen var jeg spent på om kunne trilles. Det funket ikke for meg, da støttebøyla på tralla ikke var skrudd skikkelig til. Dermed falt kanoen ned og "låste" det ene hjulet. Ikke fikk jeg skrudd mutteren til heller, da motsatt skrue bare gikk rundt. Hadde jeg hatt med 2 tenger ville problemet løst seg, men det hadde jeg ikke.

Uansett, deler av stien var veldig steinete - og med store steiner i tillegg.  Så trilling er litt tja, kanskje det går. Jeg fikk ikke testet det helt, da trallebøyla trøbla det til. For å komme fremover, måtte kanobæring over hodet til. Det var ganske slitsomt og jeg måtte ta flere stopp underveis, men klarte etter litt strev å få alt utstyr ned til Aklangen. Til nå hadde jeg brukt ca 5 timer på turen. Inklusive hvilepauser. Jeg hadde jo egentlig bestemt meg for å ikke se på klokka, men var litt nysgjerrig likevel.

Aklangen

Det eneste som gjenstod nå var padleturen over Aklangen til Katnosa. Målet var Vesternøya. Jeg håpet at teltplassen der var ledig. Fra tidligere turer hadde jeg sett fra land at kanopadlere telt der. Plassen var ledig - og hvilken flott teltplass det var (er). Kanskje en av de fineste jeg har vært ved sålangt i Nordmarka.

Teltplassen på Vesternøya

Katnosa sett fra Vesternøya

Planen var å telte her et par netter, fiske og utforske (for meg) nye deler av Katnosa og Spålselva. Det fikk jeg gjort. Jeg padlet opp Spålselva så langt det gikk, og padlet rundt hele Katnosa. Var en liten tur innom DNT hytta også, i håp om å finne en skiftenøkkel, men nei. Alt annet av utstyr for å overleve var der, men ingen skiftenøkkel. DNT, hva med en verktøykasse på hyttene? Kunne vært fint :) Selvom det bare hadde vært IKEA kvalitet på verktøyet, så hadde det vært til god hjelp.

Spålselva

Lørdag 27/5 valgte jeg å reise hjemover. Det er greit med en fridag (søndagen) for å rydde unna utstyr, tørke telt og tørke kanoen. Ønsker ikke å stresse, i og med at mandagen er arbeidsdag. Men jeg padlet tilbake samme rute som jeg kom, altså vannene Katnosa, Aklangen, Finntjern, Pershusvannet, Buvann, Skarvvannet og Tverrsjøen. Rimelig sliten kom jeg omsider frem til bilen som stod parkert ved Tverrsjøstallen. Jeg fant ut at jeg brukte kanskje en halv time kortere på returen, ca 5 timer og 30 minutter.

Men det var en kjempeflott tur. Og den skal gjentas med noen kompiser om et par uker. Samme padlerute - og samme teltplass. Får håpe øya er ledig og at vi får like fint vær :)

Katnosa by night

Retning mot Spålen

DNT hytta ved Katnosdemningen

Rute fra Tverrsjøstallen

Fikk 3 av disse. Lurte de med grønn Lilleauren, 7 grams

Ally kano

Yes!

Har kjøpt meg en Ally DR 16.5 kano. Samme type som Lars Monsen bruker :) Endelig! Har hatt lyst på en slik lenge! Gleder meg veldig til første sjøsetting .. ehh vannsetting. Planen er Tverrsjøen og ned til Katnosa i slutten av mai mnd. Blir artig å se Nordmarka fra en uvant vinkel, og oppsøke nye teltplasser som tidligere (for meg) har vært utilgjengelige.

Her er noen bilder av kanoen. Jeg monterte den opp innendørs i mitt musikkstudio for noen uker siden. Mellom trommesett, gitarer, mikrofoner, elpiano og annet studioutstyr. Det gikk bra, selvom det var et slit. Brukte mellom 3 og 4 timer første gang. Andre gang gikk kjappere, litt i overkant av 1 time.

Min egen Ally kano malplassert i et musikkstudio :)

Dæven som jeg gleder meg til å sette denne på vannet

Skulle gjerne testet den nå idag, eller før den planlagte helga. Diverse forpliktelser i hverdagen gjør at jeg ikke rekker det dessverre. Men jeg holder ut til helga i mai mnd. Bare et par uker til :)

Blitt blogger gitt

Jaggu har jeg ikke det. Ser at mange andre har egen friluftlivsblogg, så hvorfor ikke jeg også? :)

Men hvor mye jeg kommer til å skrive her er jeg for øyeblikket usikker på. Vi får se, men den kommer nok ikke opp på nivå med Bjarnes turblogg. Det er nå helt sikkert. Ikke har jeg mulighet til å dra på så mange turer som han heller. Men jeg er misunnelig :)

Neida, jeg setter pris på de mulighetene jeg har og gleder meg vanvittig til årets vår og sommersesong. Jeg er litt sånn, liker friluftsliv bedre på sommeren enn om vinteren. Ikke det, elsker å gå på ski, stå slalom osv. Men det er noe eget med naturen om våren og sommeren. Synes jeg.

Teltliv, bål, fiske, stillheten. Herlig!

Har vært opptatt av friluftsliv siden jeg var liten. Takket være min pappa vil jeg si. Og mamma også for den saken skyld. Mine foreldre. Begge to var opptatt av friluftsliv og var på mange turer sammen da de var yngre.

Mamma og pappa Imingfjellområdet ca 1958

Pappa og jeg var kanskje Rallarveien-pionerer i 1978. Ikke mange vi møtte på dengang nei. Om det var noen i det hele tatt. Kan ikke huske det rett og slett. Idag er saken anderledes.

Synes det er litt artig å tenke på, og har litt stolthetsfølelse over at pappa hadde den ideen for snart 40 år siden. Liker å tenke at han var førstemann. At vi var de første som syklet Rallarveien.

Ikke hadde vi dårlig tid heller. Vi syklet og teltet langs veien, elva og vannene over flere dager. Men pappa var slik at vi skulle telte lengst vekk fra veien som mulig. Der det lot seg gjøre. Men vi måtte krysse toglinja, som var litt skummelt. Vi visste jo ikke om toget kom. Men det gikk bra.

Vi (eller pappa) fant noen teltplassperler langs Finselva. Rart å være tilbake på disse stedene nå idag. Fremdeles sees spor etter oss fra dengang. Vemodig egentlig. Pappa lagde en provisorisk do, vha en planke han fant. Denne la han mellom 2 steiner. Egentlig en stor flat stein som var delt i 2 av is og errosjon. Men det ble en perfekt utedo, med 360 grader utsikt. Planken lå der der fremdeles i 2011 da jeg sist var der med min familie. Og bålplassen. Den er fremdeles synlig.

Meg i 1978 eller 79. Vi dro tilbake til teltplassen flere år på rad

Utstyret var også sparsommelig. Ikke hadde vi goretex, dermisax, dun, selvoppblåsbare madrasser, eller annet topnotch utstyr. Nei. Utstyret var enkelt. Men vi klarte oss fint likevel. Veldig fint faktisk. Selv i ordentlig ruskevær.

Den beste egenskapen til pappa vil jeg si var humøret. Han var alltid positiv. Uansett vær. Uansett forhold. Dessuten var han veldig tålmodig. Jeg ville dra opp markstanga nærmest umiddelbart etter den var kastet ut. Men pappa lærte meg å sitte ned og følge med på stangtuppen. Og vente.

Det lot seg betale. Vi fikk vanvittig med fisk. Og stor fisk. De største var over kiloen.

Ørret og røye. Pappa og meg langs Finseleva 1980

Jeg følte meg vanvittig tøff og stolt som klarte å gjennomføre en slik "ekspedisjonstur". Litt som Roald Amundsen som pappa fortalte meg mye om dengang. For meg var dette tøffe forhold. Det regnet og det blåste. Vi møtte på store snøfonner langs veien som vi måtte forsere. Syklene var av den "gammeldagse" typen med smale dekk. Og sekkene var montert på bagasjebrettene med en festeanordning pappa designet og lagde selv. Han var veldig kreativ og oppfinnsom. Og flink med hendene.

I 1980 ble min onkel med på turen. Onkel Kåre. Veldig fiske og friluft-interessert han også. Jeg likte han veldig godt. Tullete og tøysete. Alltid morsom. Onkel Kåre gikk bort for noen få år siden.

Onkel Kåre og jeg 1980

2 flotte karer : Pappa og onkel Kåre 1980

I 1984 var min bestekompis Terje med. Har ingen bilder dessverre. Foreløpig. Sannsynligvis har pappa noen i sitt arkiv som jeg etterhvert skal lete i.  Men vi bygde en "borg" mellom noen store og høye kampesteiner. Borgen stod der fremdeles i 2011.

Jeg mistet dessverre Terje som kamerat i 1985 av ulike grunner, men ikke på grunn av uvennskap. Det var bare slik ting utviklet seg. Sammen var vi på mange teltturer i Nordmarka i perioden mellom 1981 og 1984. En annen bestekompis, Arvid, var også med på disse turene. Fin tid!

Terje døde i 2008. Vi hadde det veldig fint sammen og jeg savner han veldig. Jeg besøker graven hans på Alfaset i ny og ne for å slå av en prat.

Terje og jeg på Trejørningen i Nordmarka 1983

Mye vemodighet og nostalgi her. Men pappa ja. Vi hadde vår siste tur sammen til Finseleva i 1992. For meg ble det utdanning og egen familie som måtte prioriteres. Jeg ble pappa selv i ganske ung alder. Friluftslivet sånn "ekspedisjonsmessig" falt dermed litt bort. Helt frem til ca 1997 hvor jeg gjenopptok det for fullt. Det var et savn.

Siden dengang har jeg vært på mange turer i Nordmarka, Jotunheimen og Hardangervidda. Med og uten familie, dvs alene, men også sammen med turkompis Lasse. Han og jeg har siden 1999 hatt en fast årlig tradisjonstur fra Finse til Haugastøl - over fjellene - og stort sett utenom DNT stiene. Et av årets høydepunkt hvert år. Nå har vi fått med en Lasse til også. Lasse fra Oslobandet Gutta på Gangen. Så nå er vi 2 Lasser og 1 Knut fremover :)

Mellom Finse og Haugastøl et sted

Imingfjellsområdet

Ja, har mye å takke pappa for. At han fikk meg interessert i friluftsliv. Jeg har mye å takke begge mine foreldre for egentlig. De har vært, og er fremdeles verdens beste foreldre. De tar førsteplassen. Ingen over og ingen ved siden.

Begge er iferd med å bli innhentet av tiden dessverre. Slik vi alle blir etterhvert. Pappa er nå 86 og for øyeblikket innlagt på sykehjem. Vi er usikre på om han vil komme seg igjen. Mamma er også tydelig redusert. Vemodig å tenke på når jeg ser på bildet av de tatt ved Imingfjell i 1958. De har alltid vært mennesker som har klart seg selv, uten å be om mye fra noen. Veldig omsorgsfulle. Alltid positive. Alltid støttende. Alltid tilstede. Jeg kunne fortsatt her med hvor flinke og fantastiske de har vært på alle mulige måter. Tusen takk kjære mamma og pappa!

Mamma og pappa, Solveig og Jan Andresen - Kreta 1985

Men bloggen her skal handle om turene jeg skal ha fremover da. Fra og med i år. Så får vi se hvor mange turer det blir. Og hvor mye skriving det blir. Men kameraet skal være med. Uansett vil det bli bilder. Prøve å få til det ihvertfall. Gleder meg uansett veldig til vår og sommersesongen 2017 :)

Meg anno 2015. For 2 år siden altså